Atlanterhavsveien om vinteren

Sist oppdatert 14. august 2026

Åpen hele året — med ett forbehold

Er den faktisk åpen?

Ja. Dette er spørsmålet vi får oftest mellom oktober og mars, og svaret er nesten alltid det samme: Atlanterhavsveien er åpen, akkurat nå, og den er åpen i morgen.

Forvirringen kommer fra fjellovergangene. Veier som Trollstigen og Gamle Strynefjellsvegen stenger for vinteren — noen av dem i seks måneder. Atlanterhavsveien er ikke den typen vei. Den går i havnivå langs kysten, den er en helt vanlig fylkesvei (Fv64) som folk kjører på jobb på, og den brøytes og saltes som alle andre. Snø er sjelden problemet her ute; havet holder lufta akkurat varm nok til at vinteren på denne kyststripa oftere er våt enn hvit.

Det som kan stenge den, er vær av et annet slag. I kraftig uvær kan politiet eller veimyndighetene stenge veien i noen timer til det verste har gitt seg. Det skjer en håndfull ganger i løpet av en vinter, ikke som en sesonglang stenging, og det varsles på forhånd når værmeldingen tillater det.

Slik ser et uvær ut her

Veien ble bygget gjennom tolv fulle stormer mellom 1983 og 1989. Det finnes byggebilder fra de årene som ser mindre ut som veiarbeid enn som verdens undergang — og den historien er den ærlige forsmaken på hva en vestavindskuling fortsatt gjør her.

Når vinden står inn fra åpne Atlanterhavet, bryter bølgene rett over de lave moloene mellom bruene. Sjøsprøyten når opp på kjørebanen. Asfalten blir glatt av saltvann, og sikten kan bli null i de sekundene en bølge bruker på å krysse. Så klarner det, og du ser tjue kilometer, og så skjer det igjen.

Dette er ikke et unntakstilfelle. Det er nettopp det veien er kjent for, og derfor bringer uværssesongen — grovt sagt oktober til februar — fotografer hit fra hele Europa. Har du sett et bilde av en bølge som sluker en bru i Norge, er sjansen god for at du så på Storseisundbrua.

Trygg kjøring om vinteren

Ingenting av dette er farlig så lenge du behandler det som det er: en værutsatt kystvei i dårlig vær. Noen ting betyr mer her enn de ville gjort i innlandet.

• Dekk. Norsk lov krever dekk som er tilpasset føret. Fra omtrent november til påske betyr det ordentlige vinterdekk, og alle leiebiler i denne regionen leveres med det som standard.
• Sidevind. Bruene ligger høyt og helt uten le. Bobiler, campingvogner og varebiler med takboks blir dyttet på der oppe på en måte en vanlig bil ikke blir. Er det sendt ut vindvarsel, er det denne kjøretøygruppa som bør vente.
• Stopp aldri på en bru. I fint vær er det hensynsløst; i uvær er det direkte farlig. Det finnes ordentlige lommer og rasteplasser — bruk dem.
• Følg med på havet, ikke bare veien. Bølgene kommer med ujevne mellomrom. Har én nettopp krysset moloen foran deg, kan det komme en til.
• Spyl bilen etterpå. Saltvann er hardt mot lakken og hardere mot bremsekomponentene. Alle bensinstasjoner i Kristiansund har vask.

Slik treffer du et uvær — og slik sjekker du

Du kan ikke bestille et uvær, men du kan legge deg i riktig uke og så lese værmeldingen. Sen høst og midtvinter er når lavtrykkene står i kø i Nord-Atlanteren; en front melder seg som regel to–tre dager i forveien.

Bor du hos oss, finnes det en snarvei: spør. Vi bor ti minutter unna og ser været komme over sundet før værmeldingen rekker å ta det igjen. Gjester får jevnlig en melding fra Karl om at i kveld er kvelden.

Er vinteren verdt det?

Det kommer an på hva du kom for. Dagslyset i desember er kort — sola er oppe i omtrent fem timer, og det gode lyset varer et par av dem. Er planen en lang liste med severdigheter ute, er sommeren den enklere sesongen.

Men vinteren gir deg tre ting sommeren ikke kan. Veien på sitt mest dramatiske, med havet som gjør jobben. Nesten ingen annen trafikk, så du faktisk kan stoppe og se. Og mørke — som på en klar natt er det som gjør nordlyset mulig i det hele tatt.

Vår egen mening, etter noen vintre med å se gjester komme nervøse og reise omvendte: kom på sen høst eller midtvinter, gi deg selv flere dager enn du tror du trenger, og la været bestemme programmet i stedet for omvendt.